Finnes det personvern i cyberspace?

På  et særdeles barnevernfiendtlig forum ble det for noen dager siden lagt ut en post, der en figur ønsker å straffe en hel yrkesgruppe. Samtlige som arbeider i barnevernet  blir definert som samfunnsfiender, de skal eksponeres og henges ut. Posteren ønsker å ramme dem som profesjonsutøvere og mennesker. Det skal kartlegges og eksponeres og hatobjektenes familier skal også til pers.

Nå fremstår ikke posteren med noen nevneverdig troverdighet. Et raskt google-søk avslører at personen han opererer med flere navn, har deltatt i ekstremistiske miljøer, vært involvert i en rekke mer eller mindre lyssky foretakene og har vært dømt for svindel. Poenget er at posteren ikke har behov for troverdighet, her trengs det kun litt bensin på et bål som allerede brenner friskt.

Flere bidrar gladelig med informasjon som kan føre til at disse barnverndemonene skal eksponeres. Ledere listes opp, gjerne med lite trivelige personkarakteristikker som følge. Det legges ut navn, adresser, telefonnummer og personnummer på en rekke aktører. Politikere man mener har ansvaret henges også ut med samme informasjon. I et land som Norge der personnummer er en ganske privat sak, er dette så klart et stort problem. 

De fleste av oss lever fortsatt i en villfarelse om at dersom vi blir utsatt for overtramp på nett, så kan dette ordnes raskt og enkelt. Det er svært lite som er enkelt i cyberspace. Trusler og hets får ofte formere seg fritt og det virker til å være optimal vekstforhold. Vi har ikke noe internettpoliti som står klare til å rykke ut å håndheve norges lover på nett. Det er trygt å tro at det er slik, men det er det altså ikke. Politiet har begrensa ressurser, ofte begrensa kunnskap og enda oftere, ikke noen reell jurisdiksjon i et globalt nettsamfunn. Norsk politi kan ikke gå inn å stenge tråder på Facebook, slette bilder fra Instagram, eller plukke bort hatefulle kommentarer på et forum. 

Uavhengig av hva man måtte mene om barnevernet som institusjon og enkeltpersoner ansatt der, er det så avgjort ikke greit å true, skremme og henge ut mennesker. Det er ikke greit å oppfordre til å krenke privatlivets fred. Joda, man kan få føle seg så sint og frustrert som man bare vil, men å drive en offentlig heksejakt er ikke veien å gå. Det er et hardt klima i nettdebatter, det unnskylder på ingen måte det å fremsette dødstrusler, trusler om økonomisk ruin eller lignende. 
_________________________________
"Hva slags uskyldige familiemedlemmer?
Foreldrene som fødte og oppdro denne ondskapen?
Samboer som ikke tar avstand fra ondskapen å krever forandring? 
Eller barna, som allerede er skånet å ikke blir tatt med? Hvem mener du egentlig?
Vi skal rive istykker enhver barneverns familie, etthvert individ som jobber innenfor barnevernet.
Vi skal ruinere dem økonomisk og sørge for at dem ikke lengre har noen andre veier å gå en å begynne å hjelpe barna istedet for å jobbe mot dem..
If you cant beat them, join them... Dem kan aldri vinne over oss... End of story" - fra den originale tråden
_________________________________
Barnevernet som samfunnsinstitusjon har fått et gedigent problem gjennom sosiale medier.  Et troverdighetsproblem som stadig forsterkes fordi barnevernet ikke evner eller viljer å kommunisere med allmenheten på en forståelig måte, gjennom digital kanaler. At representanter for barnevernet ikke kan diskutere konkrete saker i tradisjonelle og sosiale medier er åpenbart, at man ikke er flinkere til å kommunisere saker på systemnivå, er en katastrofe. Det er mye barnevernet kan si om rutiner, saksgang og andre forhold, uten å gå inn i en konkret sak. At taushetsplikt blir hentet fram hver gang noen spør om noe, er en kommunikasjonsstrategisk fadese i 2017. 

De som drifter grupper, sider og forum gjemmer seg ofte bak ytringsfrihet. Det samme gjør de som leverer plattformene. Retningslinjene som settes opp for hva som er akseptabelt og ikke, er ofte så vage at det er mer rom for tolkning enn det som godt er. Så lenge de som bygger, vedlikeholder og drifter disse plattformene ikke ser behovet av å slå hardt ned på hatefulle ytringer og ulovligheter, blir det svært vanskelig å få bukt med dem. Et paradoks her er så klart at man lager filtre for å fjerne bilder av et kvinnebryst, men gjerne lar drapstrusler bli stående, i ytringsfrihetens navn. 

Så skal vi da lene oss tilbake å godta denne typen heksejakter? Hvem blir de neste? Politiet, tollvesenet, sykehusansatte, lærere eller de som jobber i skattevesenet? Svaret er forhåpentligvis et rungende nei. Er vi så til de grader misfornøyd med samfunnet vi lever i, står vi så klart fritt til å jobbe aktivt for endring. Det finnes en rekke virkemidler for å oppnå endring, fra å engasjere seg politisk på lokalnivå til å delta i saklige debatter. 

Sosiale medier fratar oss ikke ansvaret for hva vi poster. Det snakkes med rette mye om digital dømmekraft. Et samfunn må ha kjøreregler for at vi skal sameksistere, det gjelder også for digitale samfunn. Barnevernet på sin side, må nok oppdatere kommunikasjonsstrategien sin til dette århundre, ikke bare fordi samfunnet krever det, men også for å sikre sine ansatte. 
​